Duen i fangenskap

Duen i fangenskap

Jeg vil fortelle dere en historie av en iransk jente.  Det er ikke en ekte historie, men den gjenspeiler bra iransk virkelighet. Fra barndommen hørte jeg slike historier mange ganger. Regjeringen veldig ofte vil presentere Iran som et moderne samfunn full av muligheter for ungdommer. Virkeligheten for mange jenter er dessverre slik som i følgende eksempelhistorie uten happy-end. 

Ei jente Negin ble født i en vanlig familie fra en mellomstor iransk by. Faren var ikke fornøyd fra hennes fødsel fordi hun var ei jente. I dette samfunnet er det en stor ære for en mann å ha en sønn. Farens frustrasjon bare steg videre, fordi 2 neste barn var også døtre. Som fjerde barn fikk ham endelig en gutt. Gutten var helt bortskjemt av faren og kunne gjøre alt som han ville. Han ble lært å være mektig og dominerende over sine søstre og fikk tillatelse å slå dem når som helst. Moren måtte jobbe hard for å bidra til familiens budsjett. Hun vevde tepper og hadde ikke noen som helt innflytelse på farens holdninger og beslutninger. I tillegg hadde hun depresjon som en resultat av undertrykkelse i nesten hele sitt voksen liv. 

Negin og hennes yngre søstre hadde det vanskelig. De ble tvunget fra tidlig barndommen til arbeid, ydmyket og straffet fysisk av faren og broren ved hvert enkelt anledning. Vold i forskjellige former var en del av hverdagsliv. Foreldrene legde ingen vekt på utdannelse til Negin. Hun gikk på skole for å lære seg bare det nødvendige. Lærere og pedagoger i Iran vanligvis involverer seg ikke i barnas familie problemer. 

Da Negin var en tenåring fikk famille neste utfordring. Faren ble avhengig av narkotika. Iran topper verdens statistiker som gjelder narkotika forbruk og avhengighet. Dette er et resultat av flere faktorer som en svak korrupt stat, lett tilgjengelighet av narkotikaingredienser eller mangel av livsperspektiver. Farens avhengighet var ikke uvanlig som ikke uvanlig var skjebne av hans familie. Den økonomiske situasjonen av familie forverret seg kraftig. Desperat far lette etter penger på forskjellige måter for å tilfredsstille sin heroinsult. 

Da Negin fylte 15 år fikk beskjed at hun skulle gifte seg med vennen til faren i neste uke. For faren var det en enkelt mulighet å skaffe seg penger. Det er noen tilfeller i Iran at eldre menn «kjøper» seg ekteskap med ung jente når bruds familie må ha penger.

Brudgom til Negin var en 50 år gammel mann. For en ung jente som vokste opp i konstant angst mot menn, kommende ekteskapet ruinerte resten av hennes psykologisk tilstand.  Negin bestemte å flykte til hovedstad Teheran. 

I Iran finnes det ikke noen institusjoner hvor man kan finne ly mot tvangsekteskap. Når man bestemmer seg å bryte relasjoner med familie, det er nesten ingen andre sted hvor man kan finne støtte. I Teheran Negin falte i en gruppe som driver med salg og bruk av narkotika. Det er mange slike grupper i hovedstad. Etterpå begynte hun å selge sin egen kropp. Like etter fant hun ut at hun var gravid uten å vite hvem er faren. Hun klarte ikke å fortsette sitt liv lenger. En natt gikk hun hun til 20-etasje appartement høyeste sted som klarte å finne. Hun pustet dypt og mens tårene falt og smilte til byen, hun sa til deg selv: «Det er nok, fra nå skal jeg være fri».  Og hopet hun med en følelse av å være en fri due mens verden var i en søt drøm. 

Spørsmålet er egentlig hvem har ansvar til mange slike jenter?

Feilen er en dårlig far eller en ødelagt samfunn med uansvarlig stat som kan bare henrette sine egne borgere?

Det Iranske samfunnet har så mange feil som særlig berører de svakeste – kvinner. I store Europeiske byer man kan finne mange unge velutdannete studenter fra Teheran som ofte nekter å innrømme alle disse vanskelighetene. Men det er de noen få heldige som kommer fra en rik familie som klarte seg å sikre plass på utenlandsk universitet. De lever i et annet parallelt iransk samfunn som en liten minoritet som bygget sin styrke på sin lojalitet til regime.  De som er ikke enige med en måte hvordan samfunnet er bygget på, må flykte eller leve et elendig liv.