Vennlkigst se min tredie film om Kurdistan. Denne gangen om den Iranske delen av Kurdistan - Rojhelat

Kolber arbeidere i Iran

Kolber arbeidere i Iran

Kolber er en kurdisk navn for arbeidere og handlere, som for en liten sum av penger risikerer livet for å transportere varer gjennom grenser i Iran, Irak og Tyrkia. De går til fots flere mil for å krysse de høye fjellene for å bringe inn i Iran utenlandske produkter som tekstiler, te, elektronisk utstyr, kosmetikk og noen ganger alkohol. Vanligvis Kolber eier ikke varene selv men utfører jobb for næringsdrivende som selger ting videre. Kolber bærer alt på sin egen rygg eller ved hjelp av hest eller muldyr.

Kolber arbeidstakere kommer for det meste fra kurdiske grense landsbyer og byer, hvor de blir vanligvis kan ikke finne en annen jobb. Den sosiale situasjonen tvinger dem for å kaste seg på denne farlige jobben for å tjene små penger til å overleve gjennom den harde virkeligheten av de fattige kurdiske grenseområdene. Imidlertid beskriver den iranske regjeringen dem som "smuglere", mens iranske soldater og grensevakter (fra persisk kalt NAJA) skyter bevisst for å drepe dem på tvers av grenseområdene.

Kolbers skjebne er ikke noe nytt. Problemet har sine historiske røtter fra 1979, etter serien av den islamske revolusjonen i Iran. Da situasjonen av kurdere i Iran gikk fra vondt til verre. Hverdagsliv i Rojhelat (iransk Kurdistan) har vært preget av arrestasjoner, henrettelser og alle slags av forfølgelser. For regjering i Teheran kurdere topper listene som potensielle statsfiender med sine aspirasjoner for selvstyre og sin kamp for eget språk og kultur.

Staten også bevisst neglisjerer økonomisk utvikling av Rojhelat og kurdere har mye mindre sjanse å sikre seg plass på universitet eller få jobb i offentlig administrasjon. Arbeidsledigheten i de kurdiske områdene er høyere enn noe annet sted i landet. Det er svært lite statlige investeringer i jordbruk og andre industrier. Det ble gjort ingenting for å prøve å øke turisme i et område som har svært mye å tilby som gjelder natur og historie som stammer fra oldtiden. Samtidig landmine som husker krigen mellom Irak og Iran fra 80-tallet er fortsatt vanlige i disse områdene. Regjerings innsats for å rydde opp minene er lang utilstrekkelig.

De fleste kurdere fra Rojhelat som velger Kolber arbeidet er godt klar over en risiko som denne jobben innebærer. Men de har ingen andre valg når det gjelder jobbmuligheter som et direkte resultat av diskriminerende økonomisk politikk av den sentrale regjeringen i Teheran mot de kurdiske områdene. Bare for å forsørge sine familier, kurdisk Kolber må alltid takle konstant frykt for å bli drept, falle på landminer, drukne i elver eller flom eller dø i ugunstige værforhold, der det er et høyt risikoen for nedkjøling i ekstreme kalde vintre på toppen av fjellene.

Aksjoner mot Kolber arbeidere

Den Iranske regjeringen oppfatter Kolber arbeidere som et «sikkerhets problem» og reagerer veldig sterk og rask med militære aksjoner mot dem. Menneskerettighetsaktivister som kjemper for kurdiske Kolber er også et angrepsmål. Regjeringens restriksjoner på offentliggjøring av problemet av Kolber var så sterke at nesten ingen blant de sivile aktivistene våger hverken snakke eller skrive rundt tematikken.

Kurdere prover likevel å organisere sivil motstand mot regjeringen. Ved bruk av Internett og sosiale medier prøver de å belyse de åpenbare bruddene på menneskerettigheter. Takket være dette drap på Kolber arbeidere av iranske sikkerhetsstyrker er kjent offentlig og de daglige nyhetsoverskrifter av mange iranske og kurdiske nyheter kan ikke unngå tematikken. Likevel har tilgjengelig statistikk fastslått at mange av de kurdiske arbeiderene har mistet livet etter ble direkte skudd av iranske sikkerhetsstyrker.

Iranske regjeringen ignorerer sine egne regler: I teorien har det juridiske systemet i Iran antatt konkrete sanksjoner for hver type lovbrudd. I følge av eksisterende juridiske prosedyrer lovbrytere må bli dømt i samsvar med loven. Imidlertid har statistikk og fakta vist at den iranske regjeringen ikke respekterer sine egne regler.

Regjeringens brutale handlinger for å "bekjempe" kurdiske Kolber arbeidere er en også en åpenbar mishandling av dyr. Dyrene er også drept som følge av de ulike operasjoner som de iranske sikkerhetsstyrker utfører mot Kolber arbeidere i grenseområdet.

I et intervju med Kurdistan Human Rights Network (KHRN), Hejar Mufti, en Kolber i grensebyen Baneh, sa: "NAJA offiserer først samlet alle varer i de områdene de angrepet i et bakholdsangrep. De samlet også hester og muldyr på samme sted å skyte dem døde og satte fyr på dyrene. Jeg har sett dette mange ganger slike ting. Likene av våre drepte og brente dyr blir deretter kastet på hovedveiene. De [NAJA offiserer] satt bakhold for å angripe alle Kolber arbeidere og jeg har flere ganger flyktet og etterlot mine hester på grunn av panikk for å unngå å bli arrestert".

Eksempler fra 2015 Årsrapport

Kurdistan Human Rights Network (KHRN) har vurdert tilfeller av direkte drap av fattige kurdiske Kolber arbeidere. Det er klart konklusjon at Iran har et klart mål som kan defineres som systematisk utslettelse av Kolber arbeidere.

Ifølge KHRN forskning, i 2015 alene, 44 Kolber arbeidere ble direkte skutt og drept, 21 ble skadet, og syv druknet eller døde av hypotermi og andre årsaker.

Mangel på fasiliteter for uavhengig forskning innenfor områder av den islamske republikk Iran og trykket fra sikkerhetsstyrkene på lokale menneskerettighetskilder har begrenset KHRN evne til å samle en stor data, som ville gi det eksakte antallet drepte og skadde Kolber arbeidere. Dermed kan den KHRN bare bekrefte at 65 Kolber arbeidere ble drept og skadet i totalt i 2015.

Blant de drepte var fire kurdiske ubevæpnede gjetere som hadde blitt skutt og drept av iranske sikkerhetsstyrker bare på mistanke. Den offisielle unnskyldningen var at ofrene ble skutt og drept fordi de "så ut" som Kolber arbeidere.

Familiene til ofrene har blitt truet av sikkerhetsstyrkene for å ikke ta rettslige skritt mot myndighetene. Ellers ville kroppen av sine kjære ikke bli returnert for begravelse. Dette er en av grunnene til at de fleste familier ikke ta rettslige skritt mot myndighetene og foretrekker ikke å snakke med noen organisasjoner om hvordan deres slektninger hadde blitt drept, selv om de kan gjøre det anonymt. 

Familiemedlem til en av ofrene drept nær Kermanshah området fortalte KHRN at deres sønn var bare 24 år da han ble skutt og drept av den iranske regjeringens styrker. Han var arbeidsledig, hans kone var gravid, og han hadde ikke noe annet valg enn å arbeide som Kolber. Regjeringens styrker hadde skutt ham i hans bil og det hadde visst seg at han bare hadde et par esker med sigaretter i bilen. Han ble alvorlig skadet, men ble arrestert og tatt til interneringssenter hvor han ble holdt i flere timer til tross for behovet for umiddelbar medisinsk behandling. Han hadde mistet livet på grunn av alvorlig blødning like etter offiserene hadde endelig enige om å sende ham til et sykehus. Familiens advokat klaget til myndighetene for noen måneder siden, men myndighetene har ikke svart ennå. 

17-åringen Safie Aldin Yusefi Bani og hans venn, også 17 år, var de tenårings Kolber ofrene skutt og drept av sikkerhetsstyrkene i grenseområdet av Orumiyeh i 2015.

12. desember sikkerhetsstyrkene drepte en 21 år gammel kurder nær byen Ghasr Shirin. Tjenestemenn fra sikkerhetsstyrkene nektet å returnere hans lik til hans familie, selv om alle rettsmedisinske testene var gjennomført. Etter flere gjentatte anmodninger fra familien, hadde sikkerhetsstyrkene svarte at de ville gi tilbake kroppen bare dersom familien har betalt penger av kulene som drepte sønnen. Familien gjorde det og kroppen var endelig gitt tilbake.

Det er bare noen eksempler av de tragiske hendelsene som skjedde i 2015. Andre eksempler og drapsstatistikker er presentert videre i rapporten som er tilgjengelig på www.kurdistanhumanrights.net.

Hvordan kan du støtte Kolber?

Det er ikke noen enkelt svar på dette. Så lenge den islamske regime holder makten mer jernhånd, problemet skal ikke forsvinne.  Det minimum som hvert enkel sosialt bevist person kan gjøre er å huske å synliggjøre grove brudd

på menneskerettigheter. Ikke minst å huske om fattige men som akkurat nå på et eller annet sted mellom Iran, Irak og Tyrkia risikerer sitt liv for å forsørge familiene sine.

Rojin Roj

Kilde:

www.kurdistanhumanrights.net

Duen i fangenskap

Duen i fangenskap

Jeg vil fortelle dere en historie av en iransk jente.  Det er ikke en ekte historie, men den gjenspeiler bra iransk virkelighet. Fra barndommen hørte jeg slike historier mange ganger. Regjeringen veldig ofte vil presentere Iran som et moderne samfunn full av muligheter for ungdommer. Virkeligheten for mange jenter er dessverre slik som i følgende eksempelhistorie uten happy-end. 

Ei jente Negin ble født i en vanlig familie fra en mellomstor iransk by. Faren var ikke fornøyd fra hennes fødsel fordi hun var ei jente. I dette samfunnet er det en stor ære for en mann å ha en sønn. Farens frustrasjon bare steg videre, fordi 2 neste barn var også døtre. Som fjerde barn fikk ham endelig en gutt. Gutten var helt bortskjemt av faren og kunne gjøre alt som han ville. Han ble lært å være mektig og dominerende over sine søstre og fikk tillatelse å slå dem når som helst. Moren måtte jobbe hard for å bidra til familiens budsjett. Hun vevde tepper og hadde ikke noen som helt innflytelse på farens holdninger og beslutninger. I tillegg hadde hun depresjon som en resultat av undertrykkelse i nesten hele sitt voksen liv. 

Negin og hennes yngre søstre hadde det vanskelig. De ble tvunget fra tidlig barndommen til arbeid, ydmyket og straffet fysisk av faren og broren ved hvert enkelt anledning. Vold i forskjellige former var en del av hverdagsliv. Foreldrene legde ingen vekt på utdannelse til Negin. Hun gikk på skole for å lære seg bare det nødvendige. Lærere og pedagoger i Iran vanligvis involverer seg ikke i barnas familie problemer. 

Da Negin var en tenåring fikk famille neste utfordring. Faren ble avhengig av narkotika. Iran topper verdens statistiker som gjelder narkotika forbruk og avhengighet. Dette er et resultat av flere faktorer som en svak korrupt stat, lett tilgjengelighet av narkotikaingredienser eller mangel av livsperspektiver. Farens avhengighet var ikke uvanlig som ikke uvanlig var skjebne av hans familie. Den økonomiske situasjonen av familie forverret seg kraftig. Desperat far lette etter penger på forskjellige måter for å tilfredsstille sin heroinsult. 

Da Negin fylte 15 år fikk beskjed at hun skulle gifte seg med vennen til faren i neste uke. For faren var det en enkelt mulighet å skaffe seg penger. Det er noen tilfeller i Iran at eldre menn «kjøper» seg ekteskap med ung jente når bruds familie må ha penger.

Brudgom til Negin var en 50 år gammel mann. For en ung jente som vokste opp i konstant angst mot menn, kommende ekteskapet ruinerte resten av hennes psykologisk tilstand.  Negin bestemte å flykte til hovedstad Teheran. 

I Iran finnes det ikke noen institusjoner hvor man kan finne ly mot tvangsekteskap. Når man bestemmer seg å bryte relasjoner med familie, det er nesten ingen andre sted hvor man kan finne støtte. I Teheran Negin falte i en gruppe som driver med salg og bruk av narkotika. Det er mange slike grupper i hovedstad. Etterpå begynte hun å selge sin egen kropp. Like etter fant hun ut at hun var gravid uten å vite hvem er faren. Hun klarte ikke å fortsette sitt liv lenger. En natt gikk hun hun til 20-etasje appartement høyeste sted som klarte å finne. Hun pustet dypt og mens tårene falt og smilte til byen, hun sa til deg selv: «Det er nok, fra nå skal jeg være fri».  Og hopet hun med en følelse av å være en fri due mens verden var i en søt drøm. 

Spørsmålet er egentlig hvem har ansvar til mange slike jenter?

Feilen er en dårlig far eller en ødelagt samfunn med uansvarlig stat som kan bare henrette sine egne borgere?

Det Iranske samfunnet har så mange feil som særlig berører de svakeste – kvinner. I store Europeiske byer man kan finne mange unge velutdannete studenter fra Teheran som ofte nekter å innrømme alle disse vanskelighetene. Men det er de noen få heldige som kommer fra en rik familie som klarte seg å sikre plass på utenlandsk universitet. De lever i et annet parallelt iransk samfunn som en liten minoritet som bygget sin styrke på sin lojalitet til regime.  De som er ikke enige med en måte hvordan samfunnet er bygget på, må flykte eller leve et elendig liv.